21. søndag etter pinse
|
Antiphona ad Introitum - Inngangsvers
|
| (Est. 13,9-11) In voluntáte tua, Dómine, univérsa
sunt pósita, et non est qui possit resístere voluntáti tuæ:
tu enim fecísti ómnia, cælium et terram, et univérsa quæ
cæli ámbitu continéntur: Dóminus universórum tu es. (Ps.
118,1) Beáti immaculáti in via: qui ámbulant in lege Dómini.
Gloria Patri. In voluntáte tua ... |
(Est. 13, 9-11) Herre, i din vilje ligger
alle ting, og det er ingen som kan stå imot din vilje; for
du har skapt alt, himmel og jord og alt som rommes innenfor
himmelkretsen; du er Herren over alle ting. (Salme 118,
1) Salige de som ferdes ulastelig på veien, de som vandrer
i Herrens lov. |
|
Oratio - Kollektbønn
|
| Famíliam tuam quæsumus Dómine, contínua pietáte custódi:
ut a cunctis adversitátibus, te protegénte, sit líbera:
et in bonis áctibus tuo nómini sit devóta. Per Dóminum nostrum
... |
Herre, vi ber deg: Vern ditt folk med stadig godhet, så
det ved ditt vern kan være fri for all motgang og med gode
gjerninger være tro mot ditt navn. Ved vår Herre ... |
|
Epistel - Lesning
|
Eph. 6:10-17
Fratres: Confortámini in Dómino, et in poténtia virtútis
ejus. lndúite vas armatúram Dei, ut possítis stare advérsus
insídias diáboli. Quóniam non est nobis colluctátio advérsus
carnem et sánguinem: sed advérsus príncipes et potestátes,
advérsus mundi rectóres tenebrárum harum, contra spirituália
nequítiæ, in cæléstibus. Proptérea accípite armatúram Dei,
ut possítis resístere in die malo, et in ómnibus perfécti
stare. State ergo succíncti lumbos vestros in veritáte,
et indúti lorícam justítiæ, et calceáti pedes in præparatióne
Evangéiii pacis: in omnibus summéntes scutum fidei, in quo
possítis ómnia tela nequíssimi ignea exstínguere: et gáleam
salútís assúmite: et gládium spiritus, quod est verbum Dei.
|
Ef. 6, 10-17
Brødre, vær sterke i Herren og i hans veldes kraft. Kle
dere i Guds rustning, så dere kan stå imot djevelens onde
råd. For vi har ikke strid mot kjød og blod, men mot fyrstedømmer
og makter, mot verdens herrer som rår i mørket i denne tid,
mot ondskapens åndehær under himmelen. Ta derfor Guds rustning
på, så dere kan stå imot på den onde dag og bli stående
fullkomne i alt. Så stå da omgjordet med sannhet om deres
lender og ikledd rettferds brynje og med føttene ombundne
med god vilje til å forkynne fredens evangelium. Men framfor
alt: grip troens skjold som kan slukke alle gloende piler
fra den onde, og ta frelsens hjelm og åndens sverd som er
Guds ord. |
|
Graduale
|
| (Ps. 89:1-2) Dómine, refùgium factus es nobis a generatióne
et progénie. Priúsquam montes fíerent, aut formarétur terra
et orbis: A sæculo, et usque in sæculum tu es Deus. |
(Salme 89, 1-2) Herre, vår tilflukt er du blitt fra ætt
til ætt. Før fjellene ble til og du skapte jorden og verden
ble laget, fra evighet til evighet, er du, Gud. |
|
Alleluia - Allelujavers
|
| (Ps. 113:1) Allelúja, allelúja. In exitu Israël de Ægypto,
domus Jacob de pópulo bárbaro. Allelúia. |
Alleluja, alleluja. (Salme 113, 1) Israel dro ut fra Egypt,
Jakobs ætt fra et fremmed folk. Alleluja. |
|
Evangelium
|
Mt. 18:23-35
In illo témpore: Dixit Jesus discípulis suis parábolam hanc:
"Assimulátum est regnum cælórum hóminí regi, qui vóIuit
ratiónem ponere cum servis suis. Et cum coepisset ratiónem
pónere, oblátus est ei unus, qui debébat ei decem míllia
talénta. Cum autem non habéret unde rédderet, jussit eum
dóminus ejus venúmdari, et uxórem ejus, et fílios, et ómnia
quæ habébat, et reddi. Prócidens autem servus ille, orábat
eum, dicens: Patléntiam habe in me, et ómnia reddam tibi.
Misértus autem dóminus servi illíus, dímisit eum, et débitum
dimísit ei. Egréssus autem servus ille, invénit unum de
consérvis sui, qui debébat ei centum denários: et tenens
suffocábat eum, dicens redde quod debes. Et prócídens consérvus
ejus, rogábat eum, dicens: Patiéntiam habe in me, et ómnia
reddam tibi. Ille autem nóluit sed ábiit, et misit eum in
cárcerem donec rédderet débitum. Vidéntes autem consérvi
ejus quæ fiébant, contristáti sunt valde: et venérunt, et
narravérunt dómino suo ómnia quæ facta fúerant. Tunc vocávit
ilium dóminus suus, et ait ilii: Serve nequam, omne débitum
dimisi tibi quóniam rogásti me: nonne ergo opórtuit et te
miseréri consérvi tui, sicut et ego tui misértus sum? Et
irátus dóminus ejus, trádidit eum tortóribus, quoadúsque
rédderet uinvérsum débitum. Sic et Pater Meus Cæléstis fáciet
vobis, si non remiséritis unusquísque fratri suo de córdibus
vestris." |
Matt. 18, 23-35
På den tid satte Jesus fram denne lignelsen for sine disipler:
"Himmelriket er å ligne med en konge som ville holde regnskap
med sine tjenere. Og da han begynte med oppgjøret, ble en
ført fram for ham som skyldte ham ti tusen talenter. Men
da han ikke hadde noe å betale med, bød hans herre at han
og hans hustru og hans barn og alt det han hadde skulle
selges, og gjelden skulle betales. Men tjeneren kastet seg
ned for ham, ba ham og sa: "Ha tålmod med meg, så skal jeg
betale deg alt." Og herren forbarmet seg over denne tjeneren,
slapp ham løs og etterga ham gjelden. Men den samme tjeneren
gikk ut og fant en av sine medtjenere som skyldte ham hundre
denarer; og han grep ham og ville kvele ham og sa: "Betal
det du skylder." Og medtjeneren falt ned for ham, ba ham
og sa: "Ha tålmod med meg, og jeg skal betale deg alt."
Men han ville ikke og gikk bort og kastet ham i fengsel
til han betalte det han skyldte. Men da hans medtjenere
så det som gikk for seg, ble de meget bedrøvet og kom og
fortalte sin herre alt som hadde hendt. Da kalte herren
ham til seg og sa til ham: "Du onde tjener! all gjelden
etterga jeg deg fordi du ba meg. Skulle ikke du også ha
forbarmet deg over din medtjener liksom jeg forbarmet meg
over deg?" Og hans herre ble vred og overga ham til bødlene,
til han hadde betalt alt som han skyldte. Slik vil også
min Fader i himmelen gjøre med dere dersom ikke hver av
dere av hjertet tilgir sin bror." |
|
Antiphona ad Offertorium - Offertorievers
|
| (Job 1) Vir erat in terra Hus nómine Job, simplex et rectus
ad timens Deum: quem Satan pétiit, ut tentáret; et data
est ei potéstas a Dómino in facultátes, et in carnem ejus,
perdiditque omnem substántiam ipsíus, et fílios: carnem
quoque ejus gravi úlcere vulnerávit. |
(Job. 1) Det var en mann i landet Hus ved navn Job, en
ærlig og rettvis mann som fryktet Gud. Og Satan ba om å
få friste ham, og han fikk makt av Herren over hans formue
og hans legeme; og han ødela all hans eiendom og hans sønner
og slo også hans legeme med onde svuller. |
|
Secreta - Stille bønn
|
| Súscipe, Dómine, propítius hóstias quibus et te placári
voluísti, et nobis salútem poténti pietáte restítuti. Per
Dóminum nostrum ... |
Herre, ta nådig imot dette offer som du både har villet
forsones ved, og i din allmektige godhet har villet gjengi
oss frelsen ved. Ved vår Herre ... |
|
Præfatio - Prefasjon
|
| Vere dignum et iustum est, æquum et salutare, nos
tibi semper, et ubique gratias agere: Domine sancte, Pater
omnipotens, æterne Deus. Qui cum unigenito Filio tuo,
et Spiritu Sancto, unus es Deus, unus es Dominus: non in
unius singularitate personæ, sed in unius Trinitate
substantiæ. Quod enim de tua gloria, revelante te,
credimus, hoc de Filio tuo, hoc de Spiritu Sancto, sine
differentia discretionis sentimus. Ut in confessione veræ,
sempiternæque Deitatis, et in personis proprietas,
et in essentia unitas, et in maiestate adoretur æqualitas.
Quam laudant Angeli atque Archangeli, Cherubim quoque ac
Seraphim: qui non cessant clamare quotidie, una voce dicentes:
|
I sannhet verdig og rett er det, riktig og gagnlig at
vi alltid og overalt takker deg hellige Herre, allmektige
Fader, evige Gud. Du som med din enbårne Sønn og den Hellige
Ånd er én Gud og én Herre, ikke i én persons enhet, men
i det ene vesens treenighet. For det vi etter din åpenbaring
tror om din herlighet, det tror vi også om din Sønn, det
samme tror vi om den Hellige Ånd uten noen skillende ulikhet:
så vi med bekjennelsen av den sanne og evige guddom tilber
det særpregede i personene, enheten i vesen og likheten
i majestet. Og den prises av engler og erkeengler, av kjeruber
og serafer som ikke holder opp med daglig å rope med én
røst, idet de istemmer: |
|
Antiphona ad Communionem - Kommunionsvers
|
| Ps. 118:81,84,86 In salutári tuo ánima mea, et in verbum
tuum sperávi: quando fácies de persequéntibus me judícium?
Iniqui persecúti sunt me, ádjuva me, Dómine Deus meus. |
(Salme 118, 81, 84 og 86) I din frelse hviler min sjel,
jeg har satt mitt håp til ditt ord; når vil du holde dom
over mine forfølgere? Urettferdig forfølger de meg; hjelp
meg, Herre, min Gud. |
|
Postcommunione - Bønn etter kommunion
|
| Immortalitátis alimóniam consecúti, quæsumus Dómine: ut
quod ore percépimus, pura mente sectémur. Per Dóminum nostrum
... |
Etter å ha mottatt udødelighetens næring, ber vi deg,
Herre: la oss med rent hjerte tilegne oss det vi har mottatt
med munnen. Ved vår Herre ... |
|